Thank you France! 

Du har levert så til de grader, tida her nede har vært den beste treningsvinteren jeg noen sinne har hatt. Det har vært svært tungt til tider, men kroppen virker og er i rute og jeg føler meg pigg. Treningsforholdene her nede i Sør-Frankrike har vært upåklagelig, fantastiske omgivelser og utallige veier har gjort treningen til en stor drøm. Jeg har trent mer en det jeg hadde håpet på. Kroppen har fungert bedre en jeg kunne drømme om. Det er likevel med tungt hjerte at jeg må sette kursen hjemover for denne gang. Det betyr også at ett viktig steg i riktig retning er gjenomført, og sesongen nærmer seg!
Jeg føler at når jeg pakker baggen og reiser bort, setter man det livet man vanligvis har på vent. Her får man virkelig koblet av å grublet skikkelig på hvorfor man egentli holder på som man gjør. Her nede føler jeg at livet har stått standby. Her har jeg kun hatt ett eneste mål, Nemlig å få best mulig treningsutbytte, å heve meg mest mulig. Som jeg skrev før jul om motivasjon. Det har hjulpet meg så vanvittig mye, å spesielt på de tyngste dagene. Motivasjonen er på topp og ser vanvittig fram til tida fremover.
Treninga jeg har gjenomført er så og si helt etter planen. Det 2 mnd lange oppholdet har blitt utnyttet godt, med over 200 timer på sykkelsetet og i snitt 3-4intervaller i uka. Jeg føler grunnlaget og den fysiske formen er på god vei. Kjenner meg skikkelig klar for ei fantastisk samling med laget i Spania fra lørdag. Mens jeg har vært her nede har jeg hatt høyt fokus på belastning og på å få nok mengde. Jeg har trent mye og over 20t i uka  de samtlige 9 siste ukene. Alle ukene bortsett fra 2 roligere uker, har hatt en belastning på 1000TSS eller mer (training stress score). Det er en relativ høy belastning.


Opplegget som er satt opp for Spania vil bli hardt. Vi starter først med en innledende uke på omtrent 30t og ca 1000TSS. Før den virkelige harduken kommer i uke 2 med ca 35t og ca 14-1500TSS. Med en 3dagers rittsim skjønner jeg at det blir en voldsom belastning å kan sammenlignes med en uke i Touren, med tanke på belastning. Etter det kommer ei moderat siste uke, med innslag av lengre økter og lagtempo. Det blir sykt bra å få litt matching på økter igjen. Ser virkelig fram til en vanvittig god samling med hele laget for første gang..


Som de fleste nok vet, er jeg ikke den typen som gjør så mye ut av meg, jeg er nok sett i de flestes øyne litt for rolig/sjenert. Jeg holder meg mye for meg selv og er redd for å binde meg for sterkt. Prestasjonsjaget i 2016 er så enormt sterkt, alle ønsker å fremstå perfekte. Jeg føler selv på det hele tida. Når man konstant tenker ( kan jeg skrive det? Kan jeg si det? Blir det rett da? Nei, det blir feil kan ikke skrive det!). Jeg vil hele tida finne de rette ordene å skrive, derfor skriver jeg sjelden til noen i hele tatt. Jeg er desverre ikke den som tar kontakt med nye mennesker, jeg tørr bare ikke. (Hva skal jeg si?) Jeg merker jeg blir utrolig nærvøs bare av å skrive dette innlegget, men det gjør meg også sterkere å vite at jeg tørr å stå for den jeg er.
Jeg føler likevel syklingen er noe jeg har vokst på. Jeg har ikke bare blitt sterkere fysisk, men fått litt bedre troen på meg selv og det jeg gjør. Jeg har alltid hatt klare meninger for hva jeg står for noe jeg ønsker å fortsette med. Jeg har ofret i de flestes øyne for mye av min ungdomstid allerede, det er noe jeg uansett ikke kan få gjort noe med og ikke ville gjort noe med. Jeg tok de valgene selv, og jeg står for de valgene jeg tok. Jeg har aldri vært beruset, og kan telle antall fester jeg har vært på en hånd. Det sier litt om meg og noen av de valgene jeg har tatt. Jeg har alltid vært redd for å ikke framstå som den personen jeg vil at andre skal se meg som, å i frykt for å ikke vite hva jeg skal si/si feil. Derfor holder jeg meg ofte litt i bakkant. Det er et problem, det er også litt av grunnen til at jeg forsøker å reise bort på vinteren. Bare for å komme meg litt bort fra hjemme og ikke bare sitte inne i ett trygt miljø. (ikke at jeg er så mye ute, utenom på sykkelen her heller). Men jeg føler meg på en måte litt sterkere her. Dette er noe jeg virkelig vil gjøre noe med, å derfor nevner jeg det her så dere forstår bedre. Jeg vet jeg er langt fra den eneste som føler det slik. Å med det jaget vi har den dag i dag, med sosialemedier o.l vil dette bare bli ett større å større problem. Jeg vet det er mulig å gjøre noe med, jeg akter å gjøre noe med det, å føler jeg allerede er på vei i riktig retning.

Syklinga har på flere måter vært en mentor for meg, det har fått meg til å oppleve nye sider av meg selv. men også til å innse hvor heldig jeg er som har mulighet til å holde på med idretten jeg elsker. Jeg reiser veldig mye noe som bidrar til at jeg må omgås med flere mennesker, å ikke har mulighet til å være inne. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde drevet med det jeg gjør.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s