Våren ble ikke slik jeg hadde tenkt!

Foran årets sesong satte jeg ett voldsomt press på meg selv. Jeg tok alt ett hakk videre på alle plan for å få den utviklinga jeg skulle ha. Alt gikk på skinner til mars måned. Til jeg plutselig våknet opp en dag med feber. Jeg mistet en liten uke med hard trening der jeg kun trente litt lett. Siden den dagen har ikke formen vært på nivå med det den var. Det var noe som på den natta skjedde med kroppen. Som siden den dagen ikke har fungert på samme måte. Treningen siden har fungert i perioder, men jeg har følt meg mye mer sliten av så mye mindre belastning. Kroppen responderte heller ikke som jeg hadde håpet på ritt. 

Kroppen fungerer desverre ikke som man vil bestandig, man må også lære seg å takle det når kroppen jobber imot, gjøre så godt man kan ut av det. Sånn er idretten og sånn er livet. Mine hovedmål før sesongen var å være i form i mai på UCI-rittene. Nå har jeg istedet sittet hjemme og sett på de andre sykle og ventet på å bli frisk. 

Toget gikk, jeg fikk ikke vist det jeg egentli var god for. Fikk aldri vist meg frem for kontinentallagene. Det var ikke sånn det skulle bli. Jeg vet jeg kan så vanvittig mye mer, Ikke bare skuffer jeg meg selv men også de rundt meg. De i likhet med meg selv forventer mer av meg, de rundt meg fortjener mer. Jeg er skuffa for at jeg ikke klarte det viktigste ved å være toppidrettsutøver nemlig å holde seg frisk. Jeg blir lei meg av å tenke på all den tiden de rundt meg ofrer for at jeg skal prestere. De vier sin fritid på meg, å jeg gir ingen ting tilbake. 

Hadde bare alle vist hvor vanskelig det er å være en del av et så bra lag, og ikke klare å levere når alle tror på deg uke etter uke. Det er ei kjip følelse man går rundt med i kroppen, det er dette jeg bruker tida mi på. Ved det ene øyeblikket går alt på skinner og jeg føler meg gjennomsterk. Før det over en natt kan snu totalt om. 
Det å gå rundt å føle at noe ikke stemmer med kroppen, men å ikke vite hva. Når man vet hva man har lagt ned av innsats gjennom en hel vinter, ser det grunnlaget jeg la ned fly bort. Hva gjør det med meg? 
Man går rundt med ett konstant håp om at alt skal ordne seg, like fort som man ble redusert. Men sånn er det nok desverre ikke. Jeg har jobbet hardt i 2mnd for å prøve å komme sterkere tilbake. Noen oppturer har det vært (men alt for få). Hver gang jeg føler kroppen har blitt bedre har endt med at jeg har følt meg slapp og dårlig. Det skjedde i Belgia, etter NC og nå sist med et virus som satte meg ut i 3uker. 

Det har ikke blitt den vårsesongen jeg hadde håpet på. Man stiller seg spørsmål om. Er det dette jeg vil? Er det verdt å ofre alt som jeg har gjort for å komme dit jeg er idag?

Svaret på det spørsmålet er vanskelig men også lett. Jeg har hatt 2sesonger der jeg har fått trent veldig bra gjennom vinteren. Før årets sesong tok jeg mange nye steg på alle plan. Jeg så på ett vis ett lys foran meg. Skjønte at det var mulig å ta store steg. Sykdom har satt meg langt tilbake fra det jeg vet jeg kunne prestert. Det er ikke første gang. Jeg vet jeg må holde motet oppe, for at tida fremover skal bli bedre enn de siste 2mnd har vært. Jeg skal komme sterkt tilbake. Det er ikke bare for min egen del jeg vil bevise det. Men for alle de som viser at de tror på meg. Jeg vil gi noe tilbake til alle de. 

Heldigvis ser det ut til at kroppen responderer bra igjen. Jeg håper på å få trent bra fremover fra nå. Man må bare krysse fingrene for at jeg får den muligheten til å vise hva jeg virkelig er god for etter hvert. Når kroppen har kommet i balanse og treningsbelastningen har stablilsert seg på nivået jeg ønsker og hadde i vinter. Alt handler kun om å ta den tida som trengs for å komme tilbake dit man ønsker. 

Det går så vanvittig mye tanker igjennom hodet når man er i motgang. Man ligger på natta og tenker hvorfor man må være dårlig. Det holder meg våken. Hva jeg har gjort for å fortjene å ha det slik? Kunne jeg gjort noe annderledes? Jeg har ligget mang en natt å bare tenk tomme tanker ut i rommet, den følelsen av at livet ditt raser foran deg. Det er i noen øyeblikk vanskelig å se for seg noen god fremtid. Men jeg vet man må holde motet oppe å håpe! Det vil gå rett vei etterhvert. 

Det er likevel noe positivt! Det å se at min beste venn og bror, klare å prestere på et så høyt nivå allerede første året som senior. Det er få (kanskje) ingen ting jeg vil mer enn å se han lykkes. Vi har alle tunge dager, han har hatt sine opp gjennom tida og forstår hva jeg mener. Livet er ikke en dans på roser men en kamp for å overleve. Han beviser gang på gang at det er mulig å komme sterkere tilbake. Kanskje er det slike nedturer som må til for å forstå og ikke ta ting forgitt når noe bra hender. 

Når man plutselig får alt for mye tid. Kommer det også milioner av tanker gjennom hodet. Det er så merkverdig hvordan menneskekroppen er bygget opp, hva følelser og tanker kan gjøre med oss. Hvorfor vi sier og skriver som vi gjør. Feiltolkning av mennesker er noe som skjer der ute hver eneste dag. Alle fortjener å bli hørt, trodd på og elsket for den de er. Alle har vi en spesiell gave i oss. Noe som gjør hver og en av oss spesiell. Vi er bygget opp slik at det vi føler og sier påvirker retningen i livene våre. 

Serieskaperen av SKAM Julie Andem har tatt Norge med storm med sin serie.  Jeg har utrolig mye respekt for de som tørr å stå frem å vise at de bryr seg. De som tørr å fortelle sine historier og ikke minst for å hjelpe andre som også sliter. Det kreves det mye mot og styrke for å klare. Hun formidler med sin serie ett tema som er viktig i dagens samfunn. Det som opprinnelig var en tenåringsserie har raskt blitt en av de beste seriene laget av norsk tv-drama noensinne. Alle har hørt om den. Temaene som tas opp omhandler det å finne sin plass i fellesskapet, hva det vil si å være en god venn og blant annet at en sak alltid har flere sider. Måten karakterene er bygget opp på gjør serien så virkelighetsnær. Skuespillerene skal også ha mye av æren for at serien har blitt så populær. Det er utrolig flinke mennesker som har levd seg skikkelig godt inn i rollene. De er rollemodeller for en hel befolkning. Jeg tror vanvittig mange ser seg igjen i serien, den fenger, beskytter og kan bidra til å gjøre unge/voksne sterkere. Jeg tørr å gå så langt å si at den kan få de til å tørre å si ifra. Tørre å stå fram å fortelle at de sliter. Det er lov å ha det tungt, ingen er feilfrie og har det perfekt. Ofte er det ikke så mye som skal til, ett venlig smil eller en god klem kan ha enorm virkning. Men det å vise at du bryr deg, tar vare på de rundt deg betyr så endeløst mye. Det er ikke alltid like lett å oppdage at noen sliter. 

Jeg skulle gjerne skrevet oftere. Jeg har bare ikke klart å fått fram noen ord. Neste innlegg skal handle om Anton og hans start på sesongen som har vært mye bedre 🙂 
Arnfinn Tunset jr

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s